John Lennon
It is December again. My birthday. It is also the day when John Lennon was shot. A man went up to him and shot him outside his home in New York, wife next to him. Simply shot him. I can't understand it; won't for days. "The good die young," says Jenny Penny during our phone conversation. "Why?" I ask. But she pretends not to hear me, pretends that the line is bad. She always does that when she doesn't have an answer. I go to bed early that night, inconsolable. I don't even blow out the candles on my cake. "One candle's already gone out in the world," I say. I leave my presents for another day. There is simply nothing to celebrate. Fra side 131 i When God Was a Rabbit av Sarah Winman.
Ikke helt my cup of tea dette. Først blir jeg påminnet om alle grøssene fra Disneyperioden, og så kom tunga som dingla i alle retninger. Jeg ser heller ingen tydelig kjerne i henne, hun står hun mest for overflate, opplever jeg. Og musikken blir litt for glatt og perfekt. Da liker jeg langt bedre låta som ligger under her.:)
SvarSlettBjørn
Hei. Takk for kommentar!
SlettDu har veldig gode begrunnelser for at musikken hennes ikke faller i smak hos deg.
Selv er jeg begeistret for nyplata, det er første gang jeg i det hele tatt har gitt Miley Cyus noe oppmerksomhet, barnestjerner og barnepop sliter jeg med. Så kom plata her da. Og du har rett, mye av henne og musikk er glatt og perfekt. Denne konstrasten fra Slayer og Antony and The Johnsons som jeg alltid hører på, gjør meg godt. Det er en spennende pop-plate men absolutt ikke for alle nei.
Sangen Man Of The Year gikk på repeat i stua her i går, den vokste på meg for hver gjennomhøring. Den synes jeg kan være for glatt og perfekt igjen, hip hop liker jeg best 'skittent'. Men den har kraft.